Med MS på Gaustatoppen

Knut har delt sin «reise» med oss, og vi velger å la hans ord beskrive hvordan opplevelsen har vært for han.

«Høsten 2021 sa jeg ja til å være med i fire videoer med trening for eldre med MS som tema. Treningsvideoene er laget av MS-forbundet, finansiert av stiftelsen Dam. Produsent av videoene og personlig trener Astrid Moe Eikrem, utfordret meg og sa i vårt første møte at jeg måtte formulere et «hårete»- mål for treningen, som skulle følges i videoene!

Mitt utgangspunkt var: 73 år, fikk diagnosen progressiv MS i 2014, alltid vært fysisk aktiv, men de senere årene er fysikken blitt dårligere og dårligere og turene kortere og kortere. Det som før var en liten løpetur, var nå blitt en «laaaaang» og slitsom dagstur.

Jeg har vært på Gaustatoppen mange ganger, både sommer og vinter. Det ville være flott å bevise for meg selv og andre at det er mulig fortsatt å klare å realisere en fysisk utfordring ved å trene målrettet.

Mange, som kjenner meg, var skeptiske. Turen er ikke så lang, snaut 5 km å gå fra Stavsro. Den krever imidlertid styrke og utholdenhet på grunn av steinete underlag og stigning på 700 høydemeter. Jeg er avhengig av å bruke staver for å «dra» opp føttene og å holde balansen i ulendt terreng. For å lykkes var det derfor nødvendig å trene styrke i overkroppen, spesielt armene, i tillegg til alle mulige andre muskelgrupper og kondisjon.

Værmeldingen for fredag 29. juli var lovende. Strålende sol hele dagen, ideelt for et forsøk på å gå opp på Gaustatoppen. Jeg startet fra Stavsro sammen med barnebarn Selma, svigerdatter Ann-Christin og sønnen min Øyvind.

Vi var ikke alene denne dagen. En jevn strøm av turgåere benyttet denne fine dagen til å sette kursen opp mot DNT hytta på toppen. Nesten alle gikk mye raskere enn oss – men det gjorde ingenting. Jeg så ikke på klokken, men konsentrerte meg om å plassere ben og staver trygt – skritt for skritt.

Det gikk langsomt fremover og ikke minst oppover. Jeg hadde gruet meg for enkelte partier på grunn av store steiner, som det alltid har vært vondt å gå på. Det er fortsatt mye stein, men dyktige sherpaer fra Tibet har de senere årene forbedret stien med noen fine steintrapper – det var en lettelse!

Det gjorde godt med noen solide brødskiver og rikelig med drikke underveis, og vi hadde en fantastisk utsikt hele veien! Snaut tre timer etter at vi startet tok jeg det siste trappetrinnet opp til DNT hytta på toppen. En utrolig god følelse å ha nådd målet, som ble satt ¾ år tidligere. Ganske sliten, men ikke helt utslitt – heldigvis.

At min svigerdatter, Ann-Christin, hadde gått litt i forveien og informert alle som satt ute foran DNT hytta at jeg var i ferd med å oppnå et stort mål, gjorde ankomsten meget spesiell og følelsesladet. Minst 50-60 turgåere, som alle hadde passert meg på veien opp til toppen, klappet og ropte da jeg tok de siste trinnene av steintrappen. En sterk opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.