Fra rullestol til verdensmester i poledans
Som 30-åring satt Therese Moen Heimdahl i rullestol etter å ha fått MS-diagnosen. Nå har hun vunnet VM i parapoledans. Neste mål for damen som snart runder 50: NM i bikinifitness!
– Det var utrolig deilig å havne på topp! Å få belønning for alt strevet, sier en glad og lettet Therese Moen Heimdahl til MS-bladet.
Hun har så vidt landet mentalt og fysisk når vi snakker med henne, som nybakt verdensmester i parapoledance – en sport som kombinerer dans og turn rundt en svingstang. VM fant sted i nærheten av Bologna i Italia, og Therese konkurrerte med utøvere med ulike nevrologiske lidelser.
49-åringen startet med idretten for seks år siden, og siden den gang har hun kvalifisert seg til VM fem ganger: Én fjerdeplass, tre bronsemedaljer og denne gangen gull.
På forhånd sa hun til de rundt seg at hun ville legge opp om hun vant:
– Det er slitsomt det vi holder på med, og nå har jeg levd lenge i konkurransebobla. Da er det utrolig godt å kunne avslutte med gull, sier hun.
Sur på alt og alle
Veien dit har vært bratt, på flere måter. Som enslig mor til en gutt på fem år fikk hun MS-diagnosen som 30-åring. Da var hun i full jobb i forsikringsbransjen, med en aktiv og krevende tilværelse.
– Jeg hadde sett for meg en karriere innen forsikring, men ble raskt og veldig hardt rammet av sykdommen, forteller Therese.
Gangen ble tidlig såpass dårlig at hun måtte bruke rullestol, og legen anbefalte at hun kastet inn håndkleet med tanke på arbeid. Kort tid etter ble hun uføretrygdet.
– Mora mi sa at jeg var en grinete rullestolbruker. Jeg ville ikke sitte der, og var sur på alt og alle. Alt strevet når jeg skulle inn og ut av bil og butikker. Å ikke kunne gå på fotballkamp med sønnen min, 17. mai-feiringer og skolearrangementer. Jeg tenkte at «Her vil jeg ikke være.»
Mestringsfølelse
Viljestyrke, stahet og en optimistisk livsholdning er egenskaper hun fikk god bruk for i prosessen med å komme seg på beina.
– Jeg ville ikke være et offer. Jeg ville leve et annet liv i en alder av 30. Være en god mamma som kunne være til stede for sønnen sin.
Therese bestemte seg for at trening skulle bli den nye jobben hennes. Hun begynte med beinhard styrketrening på et helsestudio flere dager i uken for å bygge opp funksjonalitet og mobilitet i hele kroppen.
Etter seks måneder kunne hun parkere rullestolen. Samtidig fortsatte hun å fylle hverdagene med trening. Da det ble satt opp et poledans-kurs i hjembyen, ble hun nysgjerrig.
– Jeg hadde lyst til å utfordre meg selv og kroppen min på nye ting. Jeg syntes det var en vanvittig morsom treningsform! Ikke minst var det gøy å oppleve mestring og rask progresjon, sier hun.
Ikke grasiøs
Da hun startet med poledans, var hun «stiv som en stokk». I dag går hun lett i spagaten og snurrer akrobatisk opp-ned rundt dansestangen. Poledans inneholder både utholdenhet, fleksibilitet, styrke og koreografi, i tillegg til at man skal se grasiøs ut på scenen.
MS-en gjør at Thereses bevegelighet er noe begrenset. Det betyr at hun må godta at det er noen øvelser hun aldri vil klare. Det tar lengre tid for henne enn friske å lære nye triks på stanga.
– Jeg har nedsatt funksjonsevne på venstresiden, men det har jeg lært meg å leve med. Plutselig henger det ene beinet eller armen. Men jeg holder musklene intakt, og er trygg på at jeg har styrken. Høyresiden fungerer. Jeg har fokus på det som fungerer, og å leve med at «sånn er det.»
– Må binde meg til senga
Therese sier MS-en utgjør bare en liten del av hvem hun er. Men ett symptom plager henne mer enn andre, og det setter oftere inn når hun trener hardt opp mot store konkurranser.
– Fatiguen er pyton. Når den slår til, er det fryktelig slitsomt. Jeg liker ikke å avlyse avtaler eller trening fordi jeg ikke har energi nok. For problemer med mobilitet og funksjon fins det hjelpemidler, men fatiguen får man ikke gjort noe med. På sånne dager må jeg nesten binde meg til senga for å sørge for at kroppen får den hvilen den trenger, sier hun.
Selv om hun har hatt MS i 20 år og kjenner kroppen sin godt, medgir hun at hun ikke er like flink til å lytte til den bestandig.
– De rundt meg sier av og til at «I dag bør du holde deg hjemme.» Da hører jeg på dem.
Tid for Therese
I mange år bodde hun i Fredrikstad, men da polestudioet ble lagt ned, flyttet hun til Sandefjord. Det er her hun opprinnelig kommer fra og har familie, dessuten har byen et godt etablert pole-miljø. I dag jobber Therese frivillig som instruktør hos Sandefjord pole & aerial studio.
– Sønnen min bor fortsatt i Fredrikstad, men han er blitt 25 år og klarer seg sjøl. Jeg kjente at det var godt med litt forandring, «tid for Therese».
Selv om treningen tar mye tid, finner hun også glede i å være sosial i helgene og reise på ferie. Kroppen har godt av å være i varmen. I mange år har hun reist til Tyrkia. Når vi snakker med henne, er hun akkurat tilbake fra Spania der en venninne har leilighet.
– Å ligge på en solstol i varmen og ikke gjøre noen ting, var utrolig godt for kroppen etter VM, fastslår hun.
Trenger nye mål
Nå som gullmedaljen er i boks, har hun trappet litt ned på treningen. Men det varer kanskje ikke så lenge.
– Jeg har kjent litt på at motivasjonen har dalt etter VM-gullet. Derfor har jeg begynt å tenke både på EM i parapole i juni, og bikinifitness til høsten. Jeg trenger å ha mål med treningen for å holde motivasjonen oppe, sier den energiske 49-åringen.
– De fleste som leser denne saken, vil tenke at en så ekstrem treningsform ikke er noe for dem. Hva vil du si til dem?
– Mange med kronisk sykdom kan tenke at det ikke finnes noen treningsform som passer for dem, men det fins alltid noe. Det er lett å tenke at man ikke får til ting på grunn av MS-en. Jo, det gjør vi! Man må i hvert fall prøve.
Therese legger til at poledans inneholder mange ulike elementer hvor man kan velge mellom stang, ring og tissue, luftakrobatikk i lange bånd som henger fra taket.
– Ikke minst er det bra for uttøyning. Vi med MS er ofte stive i kroppen, så det er viktig å finne en treningsform som strekker ut musklene.
– Du har holdt på med hard trening i flere år. Hvordan merkes det på kroppen?
– Jeg kjenner at det blir hardere. Samtidig fyller jeg 50 i år, og har ingen problemer med at kroppen forandrer seg. Det er tyngre å stå opp om morgenen. Jeg er ikke noe nattedyr lenger, det er slitsomt ta seg en fest. Trening blir tyngre, konkurranser blir tyngre. Men det kunne vært verre. Jeg er glad for at jeg er glad i å trene, jeg får masse energi av det. Jeg er ikke så opphengt i hva jeg ikke kan, men tenker heller på alt jeg kan. At jeg må finne det som gir meg glede. Jeg er veldig glad i livet mitt!
Tekst: Silje Berggrav
Foto: privat
