Rullestolhåndballen forandret livet til Camilla

For Camilla Smestad Wærhaug snudde MS-diagnosen helt om på livet hennes. Slik føltes det for en 20-år gammel Camilla, som levde og åndet for håndballen.

– Håndball var hele identiteten min på den tiden. Når jeg ikke kunne drive med det lenger, mistet jeg litt hvem jeg var. Det var helt forferdelig.

Camilla

Da det første attakket kom ble Camilla lagt inn på sykehuset. – Jeg kjente først at jeg var nummen i beina. Det var vondt når jeg spilte håndball, og det var tydelig at det var noe som ikke stemte.

Med både en mor og en farfar med MS, tok det ikke lange tiden før Camilla også fikk diagnosen.

I 2016 dro hun til Mexico for å ta stamcellebehandling.
– Formen var mye bedre i ett og et halvt år etter stamcellebehandlingen, så lenge jeg gikk på medisiner i tillegg. Da jeg sluttet på de medisinene, tok det ikke mer enn seks måneder før jeg var dårlig igjen.

Etter forverringen har rullestolen, som tidligere kun var i sporadisk bruk, vært i fast bruk de siste fire årene.

Avgjørelsen som endret alt

Selv om hennes egen håndballdrøm var knust, prøvde Camilla å være håndballtrener i en del år, men det var ikke det samme.
– Det var sårt å se andre spille når jeg ikke kunne. Jeg sluttet også å se på håndball på TV. Jeg hadde hørt om rullestolhåndhall ganske lenge, men jeg tenkte alltid at det ikke var noe for meg.
Det var først i august 2022, litt over 20 år etter hun fikk MS-diagnosen, at Camilla tok steget og dro på sin første trening. Dette var etter oppfordring fra en venninne som hun trente sammen med hos fysioterapeuten. Denne første treningen vekket liv i den knuste håndballdrømmen igjen.

– Å begynne med håndball igjen har vært helt livsendrende. Folk som har kjent meg siden før jeg fikk MS-diagnosen, sa at det var som om den «gamle» Camilla kom tilbake. Det var som om noe manglet i livet uten håndballen. Selv om jeg elsker spillet, er kanskje det aller beste med håndballen tilhørigheten og mestringsfølelsen det gir meg. Selv om vi bare trener en dag i uka, føler man seg som en del av et fellesskap. Det handler om å føle at jeg får til noe.

Et tilbud for alle

Camilla forteller at tilbudet om rullestolhåndball er for alle.
– De fleste på laget er voksne, men det er noen yngre også. Her i Elverum vil det etter hvert komme et eget tilbud for de yngre.
Hun forteller at rullestolhåndballen er en veldig lavterskel tilbud.

– Alle har sine utfordringer de sliter med. Her blir du møtt med forståelse. Alle gjør så godt de kan, og fokuset er mer på å ha det gøy enn å nødvendigvis være så flinke. Camilla mener absolutt at alle som er interesserte burde komme og prøve.

– Jeg mener det er utrolig viktig å ha aktivitetstilbud å gå til. Særlig for meg som er ufør, er håndballen blitt en stor del av det sosiale livet. Det tror jeg gir en stor verdi. Jeg tror absolutt at rullestolhåndball kan være et supert tilbud for veldig mange, spesielt fordi det er så tilrettelagt for oss som ikke kan delta i aktivitet på samme måte som mange andre.

En idrett i vekst

– Jeg skulle ønske det var flere steder enn bare Follo, Elverum, Bergen og Nordstrand som hadde tilbud om rullestolhåndball, men det kommer kanskje etter hvert.

Rullestolhåndballen er en idrett i vekst. Camilla er bare en av mange ildsjeler som gjerne vil skape mer bredde innen rullestolhåndballen. Hun og flere andre spillere fra både Elverum og Follo vil bidra til å etablere det nye laget på Nordstrand, som starter 30. september. Selv om Camilla elsker å spille på landslaget, sier hun det absolutt ikke hadde gjort noe å miste plassen til nye spillere.

– Jeg er blid uansett. Vi vil jo gjerne at de unge skal komme til laget, og jeg er fullt klar over at min tid på landslaget kommer til å ta slutt en dag.

Relevante artikler